Henrikkes bokhjørne

Antoine De Saint-Exupéry, 1943 Jeg fikk denne boka en gang da jeg var barn, men knyttet aldri noe sterke bånd til den av en eller annen grunn. Noe som jo er litt rart, med tanke på at det er en utrolig vakker bok. Kanskje den rett og slett var for smart for meg? Boka handler om den lille prinsen som bor alene på den lille planeten sin. Egentlig er det ikke en planet, men en asteroide. Det er ikke plass til så mye på denne asteroiden, annet enn tre små vulkaner som han feier hver dag (to av dem er aktive, og en er ikke det, men den kan kanskje våkne igjen en vakker dag), og en pen rose som den lille prinsen gjør alt han kan for å beskytte. Prinsen er ensom, og reiser på tur til de nærliggende planetene for å finne en venn. På de forskjellige planetene treffer han forskjellige typer folk, men ingen av dem virker så veldig hyggelige. De er bare opptatt av dumme voksen-ting som drikking og jobbing og seg selv. Siste stopp på reisen til den lille prinsen, er jorden. Midt ute

Jerome K. Jerome, 1889 Hvorfor i alle dager har jeg ikke lest denne boka tidligere?! Jeg som elsker alt som er gammelt og engelsk og humoristisk. Jeg hadde virkelig ikke ventet at en bok fra 1889 skulle være slik som dette, og det overrasket meg positivt. Tre menn i en båt handler om tre kamerater; George, Harris og forfatteren selv (i tillegg til terrieren Montmorency), som er så lei av livet og er så plaget med alt mulig rart at de bestemmer seg for at de trenger en ferie. Ferie fra hva, kan man jo lure på, for det virker ikke som noen av dem noensinne gjør noe fornuftig (for å sitere forfatteren: “ Jeg er glad i arbeid. Det er fascinerende. Jeg kan sitte og se på det i timevis.” ) Uansett; de finner ut at de skal reise på båttur på Themsen. Første halvdelen av boka er egentlig bare at de prøver å pakke til denne turen, noe som er lettere sagt enn gjort, men de kommer seg da avgårde til slutt. Det er ikke så fryktelig mye som faktisk skjer på turen; hele boka er e

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), 2006 / Jacob Lothe (red.), 2013 Egentlig burde jeg ikke skrive om disse bøkene, siden dette liksom skal være en “lettbeint” blogg. Men jeg kan jo ikke bare skrive om Mummitrollet og Roald Dahl heller - da blir det litt ensformig i lengden. Jeg har vært fascinert av andre verdenskrig siden jeg var ganske liten (til tider i så stor grad at mamma har uttrykt bekymring). Jeg tror det hele startet da jeg leste Oscar Magnussons Jeg vil leve, som til dags dato er en av de sterkeste bøkene jeg noensinne har lest. Siden dette har jeg stort sett slukt alt jeg har kommet over av litteratur om krigen. Men det er de personlige fortellingene som gjør mest inntrykk – ikke faktabøkene. Det er først når man leser om det folk faktisk opplevde at man kan begynne å forstå det som skjedde, etter min mening. Tidsvitner -boka ble utgitt i 2006, og er en samling fortellinger fra åtte norske menn som satt i enten Auschwitz eller Sachsenhausen under krigen.