Lenkegjengen

Robert E. Burns, 1932   

Nok et eksempel på en bok som ikke ser så veldig spennende ut utenpå. Den er i det minste veldig spennende inni!

Jeg visste jeg hadde hørt navnet Robert E. Burns tidligere, men når eller hvorfor aner jeg ikke. Da jeg så boka med tittelen Lenkegjengen tenkte jeg at den kanskje var om andre verdenskrig, og som ivrig fan av all litteratur som har med krigen å gjøre, måtte jeg sjekke den ut. Det viste seg å være noe helt annet enn jeg trodde, men ville lese den likevel (kanskje for å utsette videre lesing av Huckleberry Finn. Jeg har ikke peiling på hva det er med den boka, men jeg bruker vanvittig lang tid på å lese den! Den er ikke verken tung eller lang, og ikke dårlig heller, så det er nok meg det er noe i veien med.)

Uansett; Lenkegjengen (originaltittel I escaped from a Georgia Chain Gang!) er kort fortalt historien om hvordan en amerikansk veteran fra første verdenskrig endte opp som rømling fra et fengsel i Georgia etter å ha blitt lurt med på et ran av en kolonialhandel. Litt lengre fortalt; etter krigen var Robert E. Burns fattig, arbeidsledig og slet med traumer. En dag mens han var i Atlanta (som ligger i staten Georgia, hvis du skulle lure på det), møtte han tilfeldigvis på et par menn som sa de kunne tilby ham en jobb. Lite visste han at “jobben” gikk ut på å rane en butikk. Han prøvde å slippe unna, men de truet ham til å bli med. Ranet gikk ikke så veldig bra, de fikk bare noen få dollar, og de ble attpåtil oppdaget og arrestert. Dette ble starten på mange års helvete for Burns. Han ble dømt til seks til ti år i den såkalte “Lenkegjengen”, der han skulle være lenket dag og natt, og arbeide lange dager med å lage veier og sånne gøyale ting. Forholdene i denne lenkegjengen var nærmest uutholdelige. Blodslit dagen lang, lite mat, ingen hvile, ingen adspredelse av noe slag. Etter en stund bestemte Burns seg for at han måtte rømme. Dette klarte han (utrolig nok), og kom seg til Chicago. Her levde han som en fri mann i sju år, og var en godt likt, lovlydig og flink borger. Dessverre var det et sjalu kvinnfolk (som var forelsket i ham, uten at han var det tilbake) som til slutt sendte et anonymt brev til myndighetene for å få ham arrestert. Det ble han, og han havnet igjen i lenkegjengen i Georgia. Familien til Burns, og en rekke andre venner og kjente (mange av dem velstående og innflytelsesrike), kjempet med nebb og klør for å få ham frikjent, men til ingen nytte. Burns ble berømt over hele USA på grunn av den urettferdige behandlingen han fikk. Til slutt klarte han å rømme en gang til, og han skrev boken Lenkegjengen ikke lenge etter for å fortelle sin historie. Jeg kan jo legge til at han endelig ble frikjent i 1945.

Lenkegjengen var rett og slett ganske frustrerende å lese, og til tider ganske nervepirrende også. Den er velskrevet og spennende, for all del, men man må jo bare bli forbanna over behandlingen som stakkars Burns fikk! Man kan nesten få inntrykk av at alle myndigheter hadde bestemt seg for å rotte seg sammen mot ham (det hadde de sikkert også), og de gangene saken hans var oppe i retten, virket de nærmest ikke interessert i å høre på hva man hadde å si til hans forsvar. Som nevnt i starten av innlegget, hadde jeg først en følelse av at dette var en bok om en konsentrasjonsleir - eller noe i den duren - fra andre verdenskrig. Forholdene Burns beskriver fra lenkegjengen er faktisk ikke stort bedre. De ble straffet med nærmest middelalderske metoder hvis de ikke jobbet hardt nok, de sultet, personlig hygiene fantes ikke, og de jobbet seg nærmest til døde. Lenkene ble aldri tatt av under noen omstendighet.

Lenkegjengen er ikke akkurat en lettbeint bok, men den er viktig. Det var viktig at Robert E. Burns satte seg ned og skrev historien sin, og det sies at den bidro sterkt til å avskaffe lenkegjengene i sørstatene.

Har du lest Lenkegjengen? Hva syns du? Skriv gjerne en kommentar hvis du har innspill!