Den lille prinsen

Antoine De Saint-Exupéry, 1943

Jeg fikk denne boka en gang da jeg var barn, men knyttet aldri noe sterke bånd til den av en eller annen grunn. Noe som jo er litt rart, med tanke på at det er en utrolig vakker bok. Kanskje den rett og slett var for smart for meg?

Boka handler om den lille prinsen som bor alene på den lille planeten sin. Egentlig er det ikke en planet, men en asteroide. Det er ikke plass til så mye på denne asteroiden, annet enn tre små vulkaner som han feier hver dag (to av dem er aktive, og en er ikke det, men den kan kanskje våkne igjen en vakker dag), og en pen rose som den lille prinsen gjør alt han kan for å beskytte. Prinsen er ensom, og reiser på tur til de nærliggende planetene for å finne en venn. På de forskjellige planetene treffer han forskjellige typer folk, men ingen av dem virker så veldig hyggelige. De er bare opptatt av dumme voksen-ting som drikking og jobbing og seg selv. Siste stopp på reisen til den lille prinsen, er jorden. Midt ute i ørkenen i Afrika møter han bokas forfatter, som har styrtet flyet sitt her og prøver å reparere det. Prinsen og forfatteren blir gode venner på den lille tiden de er sammen i ørkenen, til tross for at de kanskje har litt problemer med å forstå hverandre. Boka er så nydelig skrevet, og slutten er ganske hjerteskjærende (jeg grein, i hvert fall).

Illustrasjonene i boka er veldig søte.

Da jeg leste denne boka lurte jeg noen ganger liksom litt på hva forfatteren egentlig vil vi skal tro om fortellingen. Ikke at det nødvendigvis er negativt. Den blir oppfattet både som en barnebok og som en slags etisk fabel for voksne også. Du kan jo lese den selv og se hva du synes. Jeg, på min side, syns vi kan lære noe av den, men det er ikke så lett å lære noe når man bare er en dum voksen.