Henrikkes bokhjørne

Live Landmark, 2016. Jeg liker best å skrive om morsomme og koselige bøker. Og siden jeg har bestemt at dette skal være en lettbeint blogg, så trives jeg selvfølgelig best når jeg kan skrive om noe gøy. Men alt her i livet er dessverre ikke like gøy bestandig, og jeg syntes jeg måtte skrive et innlegg om denne boken etter å ha lest den, selv om jeg syns det er litt vanskelig. I begynnelsen av september var vi på jobbsamling i Stavern. På morgenen den andre dagen, før hjemreisen, skulle vi høre på et foredrag av ei som het Live Landmark. Jeg kunne ikke huske å ha hørt om henne før, og jeg tenkte umiddelbart “herregud for ei hyper dame” der hun svinset rundt i flott, rød kjole og var utrolig fresh sammenlignet med oss andre (som hadde vært litt lenge på pub kvelden før). Men idet hun begynte å snakke var jeg trollbundet. Poenget med foredraget var å hjelpe oss å skape motivasjon på arbeidsplassen, men hun snakket også en del om sykdommen ME, som hadde stjålet flere år av ...

“And above all, watch with glittering eyes the whole world around you because the greatest secrets are always hidden in the most unlikely places. Those who don’t believe in magic will never find it." - Roald Dahl Mange syns 2016 er et skikkelig drittår så langt. Vi har mistet Alan Rickman, David Bowie, Prince og gorillaen Harambe - bare for å nevne noen. Men 2016 er også det året vi kan sprette champagnen (eller skru korken av brusen, for de som heller foretrekker det) og feire et av tidenes virkelig store forfattergenier; Roald Dahl. Han er riktignok også død, men det skjedde i hvert fall ikke i år. Han ville ha fylt 100 den 13. september, og det var utrolig fint å se hvordan han ble hyllet i både sosiale og asosiale medier. Han er en av tidenes mestselgende skjønnlitterære forfattere, og hvis du kjenner til noen av bøkene hans er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.    Jeg har, som de fleste, vokst opp med Roald Dahls utrolige bøker. Det er nær sagt umulig ...

Mark Twain, 1876 Jeg har som mål å lese flest mulig av de “gamle klassikerne”. Ikke fordi jeg har tenkt å skryte av det eller noe (hjelper uansett lite når jeg glemmer så mye av det jeg har lest etter en stund), men rett og slett fordi jeg tenker det må være gode bøker. Det er jo en grunn til at de blir klassikere, ikke sant? Jeg fant Huckleberry Finn i bokhylla til bestemoren min, og tenkte at jeg skulle sjekke den ut. Men så oppdaget jeg at den er en oppfølger til Tom Sawyer (kanskje litt pinlig å innrømme at jeg ikke allerede visste det) , og derfor satte jeg i gang med den først. Og herregud, for en morsom bok det er! Som jeg nevnte i innlegget om Fyrmakerinnen ble jeg overrasket over å oppdage at “gammel” litteratur kan være hysterisk morsom. Tom Sawyer er skrevet i en stil som like gjerne kunne vært skrevet i dag (kanskje med unntak av at jeg skvetter litt hver gang jeg leser ordet nigger , noe som skjer ofte i denne boka). Tom Sawyer er en fantastisk hyllest til ...

Tove Jansson, 1994/2013 Kom ikke her og fortell meg at du ikke har et forhold til Mummitrollet og resten av Tove Janssons vidunderlige (og til tider dritskumle) univers. Jeg tviler sterkt på at mye av det ville blitt publisert i 2016, siden vi nå skal pakke barn inn i bomull og spare dem for alt som kan gi barna traumer som varer godt inn i voksen alder. Vel, jeg ble i hvert fall ikke spart for noe som barn på 90-tallet, og jeg elsket og hatet Mummitrollet på samme tid. Mummitrollet er stort sett koselig, for all del, men Hufsa og den litt mindre kjente Vinterdamen ! Hva slags innerste sirkel av helvete er de karakterene hentet fra?!  Jeg har prøvd å finne litt mer informasjon om Vinterdamen, for jeg har aldri sett henne noe annet sted enn i TV- serien. Men det er dessverre umulig å finne noe (annet enn at hun har sin egen fanpage på Facebook). Skremte livskiten av folk, gjorde hun i hvert fall, der hun kom ridende ned fra himmelen på snøhesten sin og gjorde Lille My om...

Jane Borodale, 2012. Jeg har alltid elsket 1700-tallet. Allerede på ungdomsskolen, da vi lærte om opplysningstiden og framførte Jeppe på Bjerget (om enn noe amatørmessig) i norsktimen, var det noe med denne tidsepoken som fascinerte meg. Noe av grunnen kan være at det var på 1700-tallet de hadde de fineste kjolene og de høyeste parykkene. Jeg har alltid vært svak for gigantiske kjoler (selv om noe av magien forsvant da jeg oppdaget at de hadde sånne ubehagelige stativ under skjørtene). En annen ting er at da vi lærte om Ludvig Holberg, innså jeg at folk på denne tiden faktisk hadde humor. Det kom som et slag i trynet på meg, for inntil da trodde jeg at alt i “gamle dager” var bare alvor og elendighet. De siste par årene har jeg forresten sittet klistret til TV-skjermen tre dager i uken når Anno har gått på NRK. Det er interessant å lære om hvordan de levde i Norge på denne tiden, og man innser fort at de færreste hadde gigantiske kjoler og pudrede parykker mens de fleste gikk ...

Hvem er jeg? (Redigert: hvem var jeg i 2016) Jeg heter Henrikke, er 26 år gammel og kommer fra Lier utenfor Drammen. Her bor jeg fortsatt. Etter videregående studerte jeg litteraturvitenskap på NTNU i Trondheim. På dagtid jobber jeg på kontor, og fritiden bruker jeg på å gå turer i skogen, lese, se filmer og serier, i tillegg til at jeg bruker altfor mye tid på å se på morsomme bilder på internett. Er jeg kvalifisert til å skrive en litteraturblogg? Sikkert ikke, vil nok noen mene. Jeg har ingen grad i litteratur, og har dessuten elendig hukommelse, så det meste av det jeg lærte på litteraturstudiet har jeg glemt for lengst. Men denne bloggen er først og fremst ment for å underholde deg som liker bøker (eller ikke liker bøker også, for den saks skyld). Jeg har alltid vært en lesehest (for å bruke et skikkelig kult uttrykk). Før jeg kunne lese selv, måtte bestandig enten mamma eller pappa lese for meg. Det var best når mamma gjorde det, for hun var mye bedre på å gi al...