Fyrmakerinnen

Jane Borodale, 2012.

Jeg har alltid elsket 1700-tallet. Allerede på ungdomsskolen, da vi lærte om opplysningstiden og framførte Jeppe på Bjerget (om enn noe amatørmessig) i norsktimen, var det noe med denne tidsepoken som fascinerte meg. Noe av grunnen kan være at det var på 1700-tallet de hadde de fineste kjolene og de høyeste parykkene. Jeg har alltid vært svak for gigantiske kjoler (selv om noe av magien forsvant da jeg oppdaget at de hadde sånne ubehagelige stativ under skjørtene). En annen ting er at da vi lærte om Ludvig Holberg, innså jeg at folk på denne tiden faktisk hadde humor. Det kom som et slag i trynet på meg, for inntil da trodde jeg at alt i “gamle dager” var bare alvor og elendighet. De siste par årene har jeg forresten sittet klistret til TV-skjermen tre dager i uken når Anno har gått på NRK. Det er interessant å lære om hvordan de levde i Norge på denne tiden, og man innser fort at de færreste hadde gigantiske kjoler og pudrede parykker mens de fleste gikk med stakk og skaut og levde på brød og sild (men de hadde sikkert litt humor likevel, da).

Boka Fyrmakerinnen var en jeg tilfeldigvis røsket med meg da jeg var på bokhandelen og de hadde “3 for 2”-salg på pocketbøker. Jeg kikket kjapt bakpå den og så “1700-tallet” og “London”, og det var egentlig nok til å få meg solgt (eller rettere sagt den solgt til meg), siden jeg i tillegg til å være fan av 1700-tallet også er selvutnevnt anglofil . Boka ble stående en stund i bokhjørnet mitt, men for et par uker siden tok jeg den fram og blåste støv av den (til og med bøker fra 2012 blir dekket av støv når ingen i husholdningen er spesielt interessert i å støvsuge).

Fyrmakerinnen handler om 17 år gamle Agnes fra landsbygda i Sussex som blir gravid med et uekte barn (eller, barnet i seg selv er ekte nok, men hun er ikke gift, og derfor kalte de det det). Hun kommer over litt penger og bestemmer seg derfor for å rømme til London for å spare familien sin for skammen et slikt uekte barn medfører. I London er hun så heldig å snuble over en jobb hos John Blacklock, som lever av å lage fyrverkeri. Han tar Agnes som lærling, og hun utvikler raskt en lidenskap for fyrmakeri. John Blacklock er ikke den mest joviale fyren i verden, og det tar lang tid før Agnes (og leseren) forstår seg på ham. Han er absolutt den mest komplekse og mystiske karakteren i boka.  

Det jeg regnet med kom til å være en ganske “Jane Austen-aktig” klassisk kjærlighetshistorie, viste seg å ta en ganske overraskende vending mot slutten, noe jeg syns gjorde den mer interessant enn om den hadde endt slik jeg regnet med den kom til å gjøre. Dessuten har forfatteren brukt enkelt og dagligdags språk, noe som gjør boka lettlest (altså, ikke “Leseløve”-type lettlest, men i hvert fall ikke tung). Små og større dramatiske hendelser driver handlingen framover, men mye av boka er overraskende lite “begivenhetsrik”, og det er helt greit. Jeg likte skildringene av dagliglivet til Agnes og menneskene rundt henne, og var faktisk interessert i å lese om hva de spiste til middag og hva de underholdt seg med når de en sjelden gang hadde litt fritid. Beskrivelsene av de trange og illeluktende London-gatene er levende, og det er tydelig at vi befinner oss milevis unna de tidligere omtalte parykkene og kjolene. Men Agnes og resten av den lille “familien” hos John Blacklock lever heller ikke i håpløs fattigdom, for de har arbeid, tak over hodet og mat på bordet.

Jeg anbefaler boka til deg som liker å drømme deg bort i en annen tid, og er interessert i å lære om hvordan folk levde i London på 1700-tallet.

Har du lest Fyrmakerinnen? Hva syns du? Legg gjerne igjen en kommentar :)