Svindel og Multelikør

Catharina Ingelman-Sundberg, 2014

“De gamle kan!” Dette er slagordet til Pensjonistligaen fra Diamanten gamlehjem et sted i Sverige. Pensjonistligaen består av Märtha, Lynet, Anna-Greta, Stina og Riva. De er alle godt oppe i årene, men har ikke satt seg i godstolen og gitt opp av den grunn. De er drittlei av dårlig mat, medisiner og kjedelige dager, så de finner ut at de nok ville fått det mye bedre i fengsel. Der er i det minste maten god, og de får gå ut og lufte seg hver dag. Pensjonistligaen rømmer fra gamlehjemmet, sjekker inn på Grand Hotell, og planlegger “den perfekte forbrytelse”. De stjeler (eller “kidnapper”, som de selv kaller det) to verdifulle malerier fra Nasjonalmuseet, og krever løsepenger for dem. På den måten kan de både være i fengsel en stund, og de har også penger å leve godt av når de slipper ut. Selvfølgelig skjer ikke alt helt uten komplikasjoner.

Denne boka var forfriskende å lese! Det er gøy at noen tør å skrive en humoristisk bok om en gjeng med pensjonister i 70- og 80-årene. Karakterene i boka er vidt forskjellige, med forskjellig bakgrunn og personlighet. Noe som er moro, for man har vel en tendens til å tro at “alle gamle folk er som alle andre gamle folk”. Märtha er lederen for Pensjonistligaen. Hun er tidligere gymlærer, og er derfor opptatt av at alle må være i god form til å gjøre forbrytelser. Anna-Greta har jobbet i bank, og er supergod med tall og hoderegning. Stina er en tidligere husmor som elsker å male. Riva er en kvinnebedårer som har tilbrakt mange år på sjøen, og Lynet er en slags Petter Smart som er til god hjelp når de skal koble ut overvåkningskameraer og få opp låser og slike ting. Sammen utgjør de en fin bukett kriminelle.

Boka minnet på mange måter om Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, selv om jeg her må innrømme at jeg ikke har lest den boka, men bare sett filmen. Historien er lettbeint og fornøyelig. Det er kanskje noen logiske brister her og der, og “kuppene” de gjør går overraskende glatt, men jeg var egentlig bare glad for at det ikke ble for dramatisk. Det morsomste var nemlig å lese samtalene de har seg i mellom der de for eksempel planlegger forbrytelsene mens de drikker multelikør i smug på rommet.

Håper det er halvparten så mye tak i meg når jeg blir 70.