Leseutfordring-kategori: Bøker med handling basert på virkelige hendelser

Hei, og riktig godt nytt år til alle på St. Hallvard og ellers!

2020 er i gang, og mange ser på dette som en fin anledning til å starte på nytt. Nyttårsforsetter kan imidlertid være ekstremt vanskelig å holde, så gjør det så enkelt som mulig.

Vårt tips er: gjør mer av det som gjør deg glad, og ta godt vare på deg selv og de rundt deg!

Årets første kategori i leseutfordringen vår er bøker med handling basert på virkelige hendelser. I denne kategorien inkluderer vi alt av faktabøker, biografier og annen sakprosa. Enten du er interessert i historie, sport, musikk, kultur, klima, språk, mental helse, sex, oppvekst, friluftsliv eller noe annet, har vi garantert noe for deg på biblioteket. Og vi hjelper deg gjerne med tips og anbefalinger!

Her er noen av mine personlige favoritter som passer inn i denne kategorien (vi har alle på biblioteket):

I am Ozzy – Ozzy Osbourne (2010)

«The Prince of Darkness» begynner å bli ganske avdanket, men han holder – utrolig nok – fortsatt koken. I 2010 kom hans selvbiografi skrevet i samarbeid med Chris Ayres. Jeg leste denne tilfeldig på ferie fordi faren min hadde kjøpt den på flyplassen, og for å si det rett ut: det er faen meg en av de morsomste bøkene jeg har lest. Jeg begynte forfra igjen umiddelbart etter at den var ferdig. Ikke bare fordi vi var bare halvveis i ferien og jeg ikke hadde noe annet gøy å lese, men rett og slett fordi jeg trengte å lese den om igjen nesten bare for å tro på den.

Få har levd et så utagerende liv som Ozzy, og han blir regnet som et medisinsk mirakel fordi han fortsatt er i live. Selvbiografien hans bærer preg av å være fortalt/skrevet av Ozzy selv (språkbruken er til tider hysterisk morsom). Dette er historien om hvordan en arbeiderklassegutt fra Birmingham ender opp som en av verdens største og mest kontroversielle musikere – og det er jammen en berg-og-dalbane.

Det vi tenker på når vi tenker på fotball – Simon Critchley (2017)

Denne boka burde være pensum for alle som er glad i fotball – kanskje spesielt engelsk fotball. Den engelske filosofen Simon Critchley, født og oppvokst Liverpool-supporter, bruker denne boka på å filosofere over fenomenet fotball. For å sitere boka: han «prøver å etablere en fotballens estetikk og poetikk – for å vise hva som er så vakkert i dette vakreste av spill. Han utforsker hvordan fotballen tar oss til en annen dimensjon, hvor identitetsdramaet spiller seg ut, alt mens vi – tilskuerne – formelig deltar i spillet med et engasjement som kan gå på livet løs».

Filosofi er kanskje ikke noe for alle, men måten denne boka er skrevet på gjør at den er lettlest og engasjerende for de fleste som har en lidenskap for fotball. For å sitere den legendariske manageren Bill Shankly: «Fotball er ikke et spørsmål om liv og død – det er langt viktigere enn det».

Jeg vil leve – Oscar Magnusson (1967)

Det føles nesten litt ekkelt å anbefale en så brutal og grusom bok som denne, men det er så viktig at vi ikke glemmer historien vår. Det er jo ikke mer enn 80 år siden at Norge ble okkupert og dermed en del av andre verdenskrig. Mange nordmenn bidro i forskjellig slags motstandsarbeid, og Oscar Magnusson var en av dem. Han ble arrestert i 1941 og sendt til Tyskland, der han led seg gjennom flere år med umenneskelig behandling. Det er uforståelig hvordan et menneske kan oppleve det han har opplevd og likevel komme ut av det i live.

Det er ikke mange igjen av de som opplevde krigen som ungdom eller voksen, så det at Oscar Magnusson, blant andre, har skrevet og fått utgitt sine fortellinger blir bare mer og mer verdifullt. Det er vanskelig for oss i dagens Norge å se for oss hvordan det var å gjennomleve noe slikt, men ved å lese bøker som denne kan vi i alle fall få et lite innblikk.

Den edle kunsten å gi f**n – Mark Manson (2017)

Jeg tror vi alle har veldig godt av å gi litt faen. Selvfølgelig ikke i enhver sammenheng, men når det gjelder de tingene som tross alt ikke betyr så mye. Om du gjør det dårligere på en prøve enn du hadde håpet, får færre likes på et bilde enn du vanligvis får, eller rett og slett føler deg skikkelig stygg, dum og håpløs en dag; det er ikke verdens undergang. Jeg har selv bestandig lidd av «flink-pike-syndromet», og det var etter at jeg ble nødt til å revurdere ting og, ja, begynne å gi mer faen, at jeg virkelig fikk det bedre.

Den edle kunsten å gi f**n var den mest leste sakprosaboka i 2017, og den blir beskrevet som en anti-selvhjelpsbok. Som Dagbladets anmelder skriver, kan man oppsummere bokas filosofi slik: «ikke oppsøk lykken. Gjør det motsatte. Gå inn i elendigheten, bruk smerten, innse at du er en middelmådig taper. Derfra finnes det bare én vei, og det er oppover».

Denne formuleringen er kanskje overdrevent brutal, men essensen i det er fornuftig. Etter min mening bør vi kunne tåle en slik skriftlig ørefik. Og selv om det høres «slemt» ut, så mener forfatteren det godt. For å sitere teksten bakpå boka: «Mansons råd er å bli kjent med egne begrensninger og deretter akseptere dem. Straks vi omfavner våre redsler, feil og usikkerheter, kan vi finne motet, utholdenheten og nysgjerrigheten som vi søker».

Det var altså en liten presentasjon av noen av mine favoritter innen sakprosa/historier fra virkeligheten. Kanskje kommer det flere før vi begynner med neste kategori i leseutfordringen. Om du fikk lyst til å lese noen av disse bøkene, har vi dem som nevnt på biblioteket. Eller kanskje har du lest noen av dem allerede? Hva syns du i så fall? Legg gjerne igjen en kommentar 😊