23-salen

Ingvar Ambjørnsen, 1981.

23-salen foran en av bygningene på Lier sykehus. Bildet er tatt ut gjennom vinduet på bilen, siden jeg er feig og det var en dame som så veldig rart på meg.

Hjembygda mi, Lier, er et vakkert og idyllisk sted. Et lite stykke “bøgda” klemt innimellom Drammen og Asker. Men det er ikke først og fremst eplene og jordbærene som trekker besøkende langveisfra til Lier; det er Lier sykehus. Sånn sett burde Lierbunaden ha vært en tvangstrøye i stedet for ullstakk med epleblomst-broderier.

Da jeg gikk på Lierbyen ungdomsskole, bare et steinkast fra Lier sykehus, tok vi ofte turen oppom for å kikke på de forfalne bygningene og skremme livskiten av hverandre. Jeg har aldri vært på innsiden selv, men det har i mange år vært en populær aktivitet for eventyrlystne å bryte seg inn og utforske innsiden. Mange har fortalt om tomme rullestoler og senger med belter, kloremerker på veggene, sprøytespisser og alt mulig rart som de har funnet der inne. Det er også allment kjent at det spøker der, og Lier sykehus er ofte å finne på lister over Norges mest hjemsøkte steder. Det har til og med blitt kåret til et av verdens nifseste forlatte steder (det sto det i hvert fall i en gammel artikkel på Drammens Tidene, men fant ikke noe mer informasjon om akkurat det, så ta det med en klype salt). 

Lier sykehus har en historie man bør skamme seg over. Likevel er den interessant, og det er så innmari viktig at den ikke blir glemt. Lier asyl, som det het i gamle dager, ble åpnet i 1926. Da besto sykehuset av hele tolv bygninger, med plass til hundrevis av pasienter. På 1940-tallet ble navnet endret til Lier sykehus, og på denne tiden var det opp mot 600 pasienter innlagt på en gang. Lier sykehus var et av de stedene der de eksperimenterte mest med nymotens behandlingsmetoder, slik som lobotomering, elektrosjokkterapi og til og med utprøving av LSD som medisin. 1985 ble flere av bygningene stengt. Dørene ble låst og vinduene spikret igjen, mens alt inventaret fortsatt var der inne (det ble fjernet i 2012). For noen år siden ble det besluttet at flere av bygningene skulle rives, men deler av sykehuset er fremdeles i drift den dag i dag.

I perioden 1974-1975 jobbet forfatter Ingvar Ambjørnsen som pleier på Lier sykehus. Da var han bare 18 år gammel, og ble mildt sagt rystet over å se hvordan pasientene ble behandlet. Boka 23-salen, som handler om nettopp dette, er Ambjørnsens debutroman. I forordet står det at hele historien er sann – det er kun navnene som er endret. De eneste karakterene som er oppdiktet i boka er de pleierne som var skeptiske til hvordan Lier sykehus behandlet pasientene sine. Noen slike pleiere fantes ikke i virkeligheten. Ambjørnsen har selv sagt at tiden på Lier sykehus har preget ham både som forfatter og menneske siden. Hovedpersonen i boka er Andreas Wiegert; en helt vanlig ung mann som bare ikke vet helt hva han vil gjøre med livet sitt etter endt skolegang, og som derfor søker seg jobb som pleier på Lier. Han blir mer og mer preget etter som månedene på Lier går, spesielt etter at han får lære mer om bakgrunnen til flere av pasientene på 23-salen. En del av dem skulle nok aldri ha vært der i utgangspunktet, men har blitt plassert der av noen i nær familie som ikke vil eller orker å ta seg av dem lenger.

23-salen er en bok jeg flere ganger blir fysisk uvel av å lese. På et tidspunkt var jeg nødt til å rett og slett legge den fra meg og ta en pause fra den. Det er ikke spart noe på skildringene av hvor skitne og jævlige, svette, ekle og illeluktende både 23-salen dens beboere var. De innlagte ble behandlet mer som dyr enn mennesker (skjønt de fleste dyr forhåpentligvis blir behandlet bedre enn pasientene på Lier sykehus). De ble beltet fast i sengene, badet med makt, fikk maten trøkket ned i halsen på seg. 23-salen, i blokka «C-mann», var stedet du kom hvis du var litt “oppe i årene” og det ikke var noe håp om å bli frisk eller komme tilbake til arbeidslivet igjen. Det var nærmest et venterom man ble stuet inn på fram til man tok kvelden for godt.

Boka er (dessverre) ikke så veldig lang, så man leser den ut på kort tid. Men både etter å ha lest den for første gang, og ha lest den igjen nå, kjenner jeg at der er en bok som blir “hengende igjen”. Jeg har tenkt veldig mye på både Lier sykehus og 23-salen den siste tiden, og derfor var det spesielt å være på gamle trakter (som tidligere nevnt gikk jeg på skole like ved siden av) da jeg tok turen dit for å ta noen bilder til dette innlegget. Det er noe med de store tomme bygningene som gir en frysninger, men jeg opplevde samtidig en slags ærefrykt. Når man tenker på alt som har foregått der opp gjennom tiårene - på alle skjebnene - kan man ikke la være å bli påvirket når man besøker det stedet der alt skjedde.   

Har du lest 23-salen? Eller enda bedre; har du besøkt Lier sykehus? Del gjerne i kommentarfeltet! Del også gjerne hvis du har tips til annen litteratur om Lier sykehus. Jeg kan godt tenke meg å både lese og skrive mer om emnet.

PS: Siden jeg ikke turte å ta så mange bilder på Lier sykehus selv (og ikke turte å gå inn – mest av frykt for å bli anmeldt, og kanskje litt på grunn av spøkelsene), anbefaler jeg å sjekke ut galleriet på denne siden http://liernett.no/1314-hvem-er-de-gale