Huckleberry Finn

Mark Twain, 1884.

Nok et forsøk på å gjøre et bilde av et kjedelig bokomslag litt mindre kjedelig. 

Som nevnt i innlegget om Tom Sawyer var det egentlig denne boka, Huckleberry Finn, jeg i utgangspunktet hadde tenkt å lese, helt til jeg oppdaget at den var en slags oppfølger til førstnevnte. Men man trenger på ingen måte å ha lest den første for å klare å henge med i den andre. Forskjellen på de to er at sistnevnte er skrevet i jeg-person, altså er det Huck selv som forteller. Ellers er fortellerstilen ganske lik. Det gikk visst mye tregere for min del å lese Huckleberry Finn enn Tom Sawyer (jeg leste fire eller fem andre bøker på mellomtiden). Jeg aner ikke hvorfor det ble sånn – det trenger ikke nødvendigvis ha noe med selve boka å gjøre. Tematikken er nok mer alvorlig; vi er borti både slavehandel, svindel og mord, men boka har likevel beholdt mye av den samme humoren og lette tonen. Boka er verken lang eller tung, så jeg har absolutt ingen unnskyldning for hvorfor det gikk så tregt.

Huckleberry Finn foregår i tiden etter Tom Sawyer. Den begynner omtrent akkurat der den forrige slapp, altså etter at de har fått masse penger og Huck har flyttet inn hos enkefrua som skal ta seg av ham. Huck syns det er vanvittig kjedelig å leve som et “ordentlig” menneske. Det er kjedelig å stå opp og legge seg til faste tider, sitte pent ved middagsbordet, gå på skole og gå i kirken hver søndag. Han vil helst fortsette å sove i en tom tønne og ellers gjøre akkurat det han har lyst til. Plutselig en dag dukker faren til Huck opp. Han er ekstremt lite trivelig; en lurvete alkoholiker som ikke gjør så mye annet enn å drikke og banke Huck. Han tar ham med seg til en liten rønne og stenger ham inne. Dette vil ikke Huck ha noe av, så han faker sin egen død og rømmer på en flåte nedover Mississippi-elven. Tilfeldigvis rømmer også enkefruas tjener (eller nigger, som det heter i boka, men det kan man ikke skrive nå) kalt Jim omtrent på samme tid, og det ender med at Jim blir beskyldt for drapet på Huck. De møtes helt tilfeldig på en øy i elva, og bestemmer seg for å fortsette ferden sammen. På veien opplever de selvfølgelig masse, og møter en del interessante skikkelser.

Huckleberry Finn er på mange måter mer alvorlig og “voksen” enn Tom Sawyer. Sistnevnte har sine dramatiske øyeblikk den og (blant annet når Tom og Huck er vitne til mordet på kirkegården), men det er stort sett en hyggelig oppvekstroman. Huckleberry Finn er selvsagt også en slags oppvekstroman, men det skjer mye fæle ting i denne boka (alkoholisme, svindel, dårlig behandling av slaver, og familiefeider som ender med massemord. Jepp, massemord). Alt er heldigvis ikke bare elendighet. Jeg likte spesielt godt mot slutten av boka, når vår gamle venn Tom Sawyer dukker opp. Tilfeldighetene skal ha det til at Huck ender opp hos tanten til Tom, der slaven Jim også sitter i fangenskap mens de prøver å finne ut hvor han har “rømt fra”. Plutselig en dag kommer Tom selv på besøk, og han vil gjerne hjelpe Finn med å befri Jim. Denne oppgaven kunne de ha gjort forholdsvis raskt og enkelt (de er ikke så fryktelig strenge på sikkerheten der Jim sitter fanget), men Tom er en ivrig tilhenger av eventyr og heltehistorier, så han gjør alt han kan for å gjøre redningsaksjonen så farefull og spennende som mulig. Denne delen av boka var favoritten min, kanskje fordi det minnet mye om slik som de holdt på i Tom Sawyer.

Dette er dessverre ikke Mississippi-elva, men Lierelva. Det var den eneste elva jeg hadde tilgjengelig som jeg kunne ta bilde av. 

Huckleberry Finn ga meg til tider lyst til å bare gi faen i hele livet og seile nedover elva på en flåte i varmt og godt sommervær. Den ga meg lyst til å være barn igjen, med den fantasien og optimismen som bare et barn har. Redningsaksjonen for Jim er et godt eksempel på akkurat dette; det er farlige greier de holder på med, men de gjør det likevel til en lek. Det var også koselig å lese om vennskapet mellom Huck og Finn. I Tom Sawyer kan vi lese om hvordan Tom beundrer Huck, mens i denne boka er det omvendt.

Jeg ser selvfølgelig hvorfor denne boka er en klassiker. Hvis du likte Tom Sawyer, vil du helt sikkert like Huckleberry Finn minst like godt.