Mannen som elsket Yngve

Tore Renberg, 2003

Om du ikke er interessert i å lese boka, anbefaler jeg filmen også. Selv om jeg ikke skjønner hvorfor du er inne på en bokblogg hvis du ikke liker å lese. 

Min erfaring med å være 17 år er at man tror at man er så voksen og eier hele verden, men i virkeligheten skjønner man ikke en damn shit. Det skjer så utrolig mye forandringer hele tiden, både i kroppen og hodet, og man jobber beinhardt for å prøve å “finne seg sjæl”.

Den populære boka Mannen som elsket Yngve skildrer nettopp dette på en utrolig overbevisende måte. Jarle Klepp er 17 år i 1990, og syns selv at han er helt fantastisk. Han går på videregående skole i Stavanger sammen med bestekompisen Helge og kjæresten Katrine. Han kler seg i svart, står politisk sett så langt mot venstre som det går an, og hater oljerikinger og generelt alle som ikke er enig i sånn som han mener ting bør være. Faren og moren er skilt på grunn av farens alkoholisme og raserianfall (for mer om dette anbefaler jeg boka/filmen Kompani Orheim). Jarle er pretensiøs og hører bare på band som ingen andre hører på, og leser kun dødsseriøs litteratur. Helge og Jarle spiller sammen i Mathias Rust Band, som har store ambisjoner om å ta Stavanger med storm. De må bare lære seg å spille først.

Jarles tilværelse blir snudd på hodet når Yngve en dag dukker opp på skolen. Han har flyttet med familien sin fra Haugesund til Stavanger. Helt fra første gang Jarle ser ham, er han betatt, selv om det tar litt tid før han innser at han er forelsket  i Yngve. I starten prøver han å bli venn med ham. Han syns “Yngves verden” er tiltrekkende, siden alt tilsynelatende er uskyldig og snilt og godt. Én del av Jarle ønsker å bli som Yngve, mens det samtidig er en annen del av ham som tviholder på “den gamle Jarle”. Slikt kan jo føre til en del forvirring. Katrine syns det er kjempefint at Jarle vil gjøre ting som å spille tennis, mens Helge selvfølgelig setter seg totalt på bakbeina. Reaksjonen hans når han får vite at de skal spille tennis med Yngve er ganske ubetalelig; “Ikke faen, Katrine, ikke faen skal jeg stå her og holde kjeft for å være høflig når jeg ser det jeg ser? ‘Jeg er visst kommet til feil klode, her er så underlig.’ Vet dere hvem som sa det? Obstfelder sa det, Sigbjørn Obstfelder, for satan, og han gikk på denne skolen her, og han spilte faen ikke tennis!”.

Selvfølgelig må jo denne sjongleringen mellom “gamle Jarle” og “Yngves Jarle” ende i katastrofe. Det topper seg når Mathias Rust Band får sin første spillejobb. Helge og Jarle har skaffet seg marihuana , Yngve skal på konserten, de har en fest å dra til etterpå, og det er duket for en perfekt kveld. Jeg skal ikke komme med noen spoilers, men det ender virkelig ikke bra... Jeg tror det er første gang jeg har fått fylleangst av en bok.

Selv om Jarle til tider er en pretensiøs og selvopptatt dritt, kan man liksom ikke la være å syns synd på ham heller. Som jeg nevnte innledningsvis er  det ikke lett å være 17 år – i hvert fall ikke når følelser man “egentlig ikke burde ha” tar fullstendig overhånd. Hvis du har vært ung en gang, og ennå ikke har lest denne boka, anbefaler jeg den på det varmeste!