Tidsvitner – Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen / Kvinnelige tidsvitner – Fortellinger fra Holocaust

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.), 2006 / Jacob Lothe (red.), 2013

Egentlig burde jeg ikke skrive om disse bøkene, siden dette liksom skal være en “lettbeint” blogg. Men jeg kan jo ikke bare skrive om Mummitrollet og Roald Dahl heller - da blir det litt ensformig i lengden. Jeg har vært fascinert av andre verdenskrig siden jeg var ganske liten (til tider i så stor grad at mamma har uttrykt bekymring). Jeg tror det hele startet da jeg leste Oscar Magnussons Jeg vil leve, som til dags dato er en av de sterkeste bøkene jeg noensinne har lest. Siden dette har jeg stort sett slukt alt jeg har kommet over av litteratur om krigen. Men det er de personlige fortellingene som gjør mest inntrykk – ikke faktabøkene. Det er først når man leser om det folk faktisk opplevde at man kan begynne å forstå det som skjedde, etter min mening.

Tidsvitner-boka ble utgitt i 2006, og er en samling fortellinger fra åtte norske menn som satt i enten Auschwitz eller Sachsenhausen under krigen. Det er forskjellige grunner til at de havnet der; noen drev motstandsarbeid, og noen kom dit rett og slett fordi de var jøder. Jakob Lothe og Anette Storeide reiste rundt til disse overlevende og stilte dem spørsmålene: “Hva var bakgrunnen for at du ble arrestert?”, “Kan du fortelle hvordan du opplevde oppholdet i fangeleiren?” og “Når du ser tilbake på tiden i leiren, hva synes du er spesielt viktig å ikke glemme, og hva kan vi lære av det du og dine medfanger ble utsatt for?”. Dette er jo åpne spørsmål som gir mye rom for å fortelle om opplevelsene med egne ord. Det redaktørene så har gjort, er at de har skrevet ned det tidsvitnene fortalte mest mulig ordrett og uten avbrytelser. Jeg synes dette var et genialt trekk, for det gjør det så veldig personlig.

Den andre boka, Kvinnelige tidsvitner – Fortellinger fra Holocaust er skrevet på samme måte, men er likevel annerledes enn den første. Grunnen til dette er at det rett og slett ikke var noen norske kvinnelige jøder som overlevde Auschwitz. Historiene i denne boka er derfor fra kvinner som opplevde Holocaust på andre måter.

Jeg skal ikke gå noe inn på hver enkelt historie, for dette er to bøker jeg vil anbefale at du leser selv. Snart er det ingen igjen til å fortelle om opplevelsene sine fra denne tiden, og derfor er det bra at folk passer på å ta vare på historiene mens de ennå har muligheten. Det er så viktig at disse grusomhetene ikke går i glemmeboka.