Tom Sawyer

Mark Twain, 1876

Jeg har som mål å lese flest mulig av de “gamle klassikerne”. Ikke fordi jeg har tenkt å skryte av det eller noe (hjelper uansett lite når jeg glemmer så mye av det jeg har lest etter en stund), men rett og slett fordi jeg tenker det må være gode bøker. Det er jo en grunn til at de blir klassikere, ikke sant? Jeg fant Huckleberry Finn i bokhylla til bestemoren min, og tenkte at jeg skulle sjekke den ut. Men så oppdaget jeg at den er en oppfølger til Tom Sawyer (kanskje litt pinlig å innrømme at jeg ikke allerede visste det), og derfor satte jeg i gang med den først. Og herregud, for en morsom bok det er!

Som jeg nevnte i innlegget om Fyrmakerinnen ble jeg overrasket over å oppdage at “gammel” litteratur kan være hysterisk morsom. Tom Sawyer er skrevet i en stil som like gjerne kunne vært skrevet i dag (kanskje med unntak av at jeg skvetter litt hver gang jeg leser ordet nigger, noe som skjer ofte i denne boka). Tom Sawyer er en fantastisk hyllest til den bekymringsløse barndommen. Den foregår på bredden av Mississippi-elven på midten av 1800-tallet, og vi følger Tom Sawyer og hans venner, blant annet den tidligere nevnte Huckleberry Finn. Tom bor hos sin tante Polly sammen med halvbroren Sid. Han er en skikkelig rabagast, men har som regel alltid gode intensjoner bak det han gjør. Eller så bare gjør han det fordi han kjeder seg. Han har en utrolig evne til å få det som han vil – et eksempel på det finner vi allerede i starten av boka, når han får beskjed om å male gjerdet (noe han selvfølgelig ikke har lyst til - hvem har vel det?). Han lurer de andre guttene til å tro at det er en viktig og spennende jobb, og ender opp med å tjene masse leker og skatter på å “la” de andre male gjerdet for ham.

Selv om det meste av boka er artig og lettbeint, er historien heller ikke helt uten dramatikk; Tom og Huck går til kirkegården en sen kveld, for Huck skal bruke en død katt til å fjerne vorter, og det fungerer bare på kirkegården (man skal kaste katten etter Djevelen når han dukker opp, så vil vortene følge med). Tilfeldigvis er også tre gravrøvere der akkurat da, og guttene blir vitne til at de havner i en krangel seg i mellom, som ender opp med at den ene blir drept. Feil person blir beskyldt for mordet, men Huck og Tom tør ikke fortelle sannheten til noen, siden de er redde for at den ekte morderen skal ta dem for det. Heldigvis ender det godt til slutt, og morderen får som fortjent (det vil si en langsom og pinefull død. Dette er jo tross alt en barnebok).

Jeg har ikke vokst opp ved Mississippi-elven på 1800-tallet, men alle som har vært barn en gang (altså de fleste) vil nok uansett kjenne seg igjen. På et tidspunkt bestemmer Tom og Huck og en tredje kamerat seg for å rømme hjemmefra og leve som pirater. Dette er vel noe de fleste har gjort en gang eller flere. Tom og vennene hans tar riktignok det å rømme hjemmefra til et helt nytt nivå, da det hele ender opp med at de dukker opp i sin egen begravelse. Personlig pleide jeg sjelden å rømme lenger enn til hagen til naboene våre, Mary og Ragnar, og ble ofte lei av å ha rømt hjemmefra etter ti minutter. Det ble alltid kaldt, eller vi ble sultne, eller vi fikk kanskje rett og slett hjemlengsel. Heldigvis var ikke veien hjem igjen så lang.  

Et Tom Sawyer-inspirert bilde, siden selve omslaget på boka ikke var så spennende å vise fram.

En annen ting jeg også måtte flire litt av, fordi det er så lett å kjenne seg igjen i, er hvordan kjærlighetsforholdene barna imellom fungerer. Tom blir betatt av en søt jente, og de bestemmer seg for å forlove seg. Det varer ikke spesielt lenge, for Becky, som hun heter, oppdager at Tom tidligere har vært forlovet med en annen jente. Resten av forholdet mellom Tom og Becky går i stor grad ut på at de forsøker å gjøre hverandre sjalu. Tom henger sammen med sin eks-forlovede i skolegården, mens Becky ser i billedbok med en annen gutt, for harde livet. Det er ikke godt å si hvem som blir mest sjalu til slutt, men de ender i hvert fall opp med å skvære opp, og Tom blir invitert på landturen som Becky arrangerer (der de går seg bort i en hule sammen og holder på å dø. Det kan ikke bli mer romantisk enn det). Jeg husker tydelig at det å ha kjæreste på barneskolen omtrent var på dette nivået, bortsett fra at da trengte man ikke nødvendigvis ha pratet med hverandre en gang for å bli kjærester. Man fikk bare en venninne eller en kompis til å gå bort til den utvalgte og “spørre”, og så var man kjærester. Kanskje helt fram til neste friminutt (eller neste dag, hvis man var virkelig dedikert, eller bare glemte å slå opp før skoledagen var over). Vi pleide vel en gang i blant å forlove oss også, men jeg er nå ikke gift ennå, så det var visst bare tomme løfter.

Hvis du ikke allerede har lest den, vil jeg vil anbefale Tom Sawyer på det varmeste. Hvis du var nødt til å for eksempel lese den på skolen og syntes det var et ork, les den igjen som voksen. Det var rett og slett skikkelig gøy å lese om den deilige, naive barndommen der kun fantasien satte grenser for hva man kunne gjøre.

Har du lest Tom Sawyer  (enten frivillig eller fordi du måtte)? Hva syns du? Hva er det du husker best fra boka? Jeg blir veldig glad hvis du vil legge igjen en kommentar!